"Ingen frykt, intet håp"

Etter at Andrée-mennene ble funnet i 1930 ble "Med Ørnen mot Polen" gitt ut. Boken er en gjennomgang av ekspedisjonens skjebne og var et ordentlig helteskrift. Den inneholdt ekspedisjonens dagbøker, brev, fotografier og kommentarer fra avdøde og levende personligheter vedrørende Andrée og hans to kamerater. I parantes bemerket; den norske utgaven er et must; den inneholder flere av Strindbergs brev til Anna enn det den svenske gjør. Hvorfor? Aner ikke og heller ikke Per Olof Sundman klarte å finne ut hva årsaken var.

 I 1967-68 ønsket Bonniers forlag å lage en nyutgivelse og kontaktet Per Olof Sundman for å be ham ta seg av redigeringen. Sundman hadde nettopp smadret myten om Andrée i sin roman "Ingeniør Andrées luftferd" og skjønte snart at en nyutgivelse av "Mer Ørnen mot Polen" var uaktuell, det som trengtes var et helt nytt verk. Romanen hans hadde hatt en saklig tittel, fagboken han nå skulle redigere fikk det poetiske navnet "Ingen fruktan, intet hopp. Ett collage kring S.A. Andrée, hans följeslagare och hans polarexpedition". "Ingen fruktan, intet hopp" er hentet fra et intervju med Andrée i Spitsbergen Gazette kort tid før ekspedisjonen lettet;

"Ja, ett gammalt ordspråk säger att det går aldrig så illa som man fruktar och aldrig så bra som man hoppas. Och till det håller jag mig. Jag hyser ingen fruktan och intet hopp."

 Dette var Andrées motto altså. Det viste seg jo at det av og til går verre enn man håper...

Jeg har nå hatt tid til å fordype meg i boken på nytt og blir slått av hvor voldsomt inntrykk den gjør. Sundman har altså laget en collage av tekster, denne collagen dekker nær sagt alle tenkelige fasetter av ekspedisjonen og dens samtid. Her er meterologiske journaler, dagbøker, bilder, minneskrift, festskrift, telegrammer, brev og biografier blandet til en vev av informasjon som til tider viker nesten overveldende. Det hele bindes sammen av Sundmans korte og til tider syrlige kommentarer til de ulike tekstene.

Sundman har liten respekt for Andrée og av og til blir dette nesten for tydelig. Kanskje desto mer inntrykk gir det når han faktisk gir et kompliment til mannen. Som Sundman skriver; Andrée var i dårlig fysisk form og det er intet mindre enn imponerende at han klarte en tre måneders sledeferd over arktisk is med en last på over hundre kilo før han brøt sammen på Kvitøya. Ellers lar aldri Sundman en anledning til å gi Andrée et stikk gå fra seg. Når han spekulerer i hva som ville skjedd om Andrée aldri hadde dratt på ekspedisjonen kommer han frem til at han i løpet av kort tid ville gjort seg helt umulig som sjef for patentbyrån (en stilling han garantert ville arvet etter Hugo Hamilton, hans sjef) og deretter blitt "deportert" til Jönkjöping og der blitt landshøvding. Som Sundman skriver:"Jeg tror han ville ha blitt en utmerket landshøvding".

Jeg kjøpte boken på antikvariat og den er ikke kommet i nytrykk. Imidlertid er ikke det noe problem for den ligger på internett i fulltekstversjon. For de som er interessert i ekspedisjonen er den et must og den finnes her, på literaturbanken.se.

Mer om Wallentins roman

Jeg har nå lest ferdig Wallentins roman "Strindbergs stjerne" som jeg skrev om i forrige innlegg. Det var jaggu en skuffelse av dimensjoner, særlig fordi starten var så uhyre god, skremmende og klaustrofobisk. Boken er det man ville kalle en gammeldags røverroman i min barndom men som i dag kalles "fantasy" av en eller annen grunn.

Vel, historien og plottet er det villeste jeg har vært borti siden jeg så 30 sekunder av amatørteaterstykket "Nazismurfene drar til Hønefoss" for rundt tyve år siden. Det er så søkt, det er så merkelig og det er så dumt det hele at jeg knapt kan fatte at jeg greidde å lese boken ferdig. Hovedpersonen spiser hele tiden ulike medikamenter, har fotografisk minne, er irriterende deprimert ("å som verdens smerte ligger på mine skuldre, la meg få i meg litt mer zupreksa") og lirer hele tiden av seg setninger på jiddisch. Han slår seg sammen med en 120 år gammel kvinnelig advokat og sammen leter de etter en merkelig energitunnel som åpner seg med jevne mellomrom i Arktis.

Dette er sjukt nok, men når det i tillegg blandes inn to hemmelige selskaper som dreper for fote for å finne den samme tunnelen og SS på toppen av det hele skal inn her, så blir det så idiotisk at man får lyst til reise til Stockholm, finne forfatteren og filleriste ham mens man skriker:"Jeg skjønner at du har lest mange bøker og kan mye rart, men må du skrive om det?!"

Å ja, det var sant, romanen er jo angivelig knyttet til Andrée-ekspedisjonen. Det er jo ingenting bedre enn når en skjønnlitterær forfatter klarer å behandle historiske hendelser med omtanke, ny synsvinkel og med spennende nye virkemidler slik at man klarer å knytte fortiden til vår tid så vi forstår mer av oss selv ved å forstå våre forfedre. Jeg gleder meg til å lese en slik roman; denne var i alle fall ikke slik.
Tilknytning til Andrée-mennene i "Strindbergs stjerne":NULL.

Roman med tilknyting til Andrée-mennene

Før jul satt jeg og surfet, jeg gjør ofte det, da jeg kom over en side om scifi-litteratur. Det er et emne som opptar meg intenst så jeg ble sittende og lese om diverse utgivelser. Tilfeldigvis falt mine øyne på et bokomslag med en ballong på. Denne ballongen var svært lik Ørnen og derfor klikket jeg på bildet. Stor var min forundring da jeg oppdaget at det var en fantasyroman der Andrée-eksepedisjonen spilte en viktig rolle! Så ringte telefonen, jeg måtte ta den, ble distrahert og vips; siden var glemt! Noen dager senere kom jeg til å tenke på mitt funn, men det var helt umulig å lokalisere det, særlig fordi loggen på nettleseren min var slettet, forstå det den som kan. Slik har det blitt, tagger jeg ikke det jeg finner i delicious så finner jeg det ikke igjen. Det eneste jeg kunne huske var omslaget. Irriterende som bare pokker.

Vel, i dag gikk jeg på måfå inn i Ark Bokhandel på St.Hanshaugen. Jeg gjorde det jeg ofte gjør; gikk på måfå rundt og siklet på bøker jeg ønsker meg. Og hva lyser plutselig mot meg? Omslaget jeg hadde bitt meg merke i før jul! Det strålte mot meg og forkynte at boken het "Strindbergs Stjerne" og var skrevet av Jan Wallentin. 45 sekunder senere var boken kjøpt og jeg var på vei hjem for å fordype meg i verket.

Jeg er nå i gang og har lest de første 50 sidene. Ikke antydning til noe Andrée, Strindberg, Frænkel eller Anna Charlier så langt, men starten er noe av det nifseste jeg har lest på mange år, så jeg fortsetter ufortrødent. Når jeg er ferdig med den skal jeg skrive en anmeldelse her på bloggen.

Tyrone Martinssons bok om Nils Strindberg

I julen leste jeg Martinssons bok "Nils Strindberg. En biografi om fotografen på Andrées polarexpedition", et stykke tekst som er nevnt tidligere her på bloggen.
Boken tar for seg de fleste aspekter ved Strindbergs liv, selvsagt med hovedvekt på årene han jobbet med Andrée. Forholdet til Anna Charlier blir tatt opp i detalj og det er mange sitater fra brevvekslingen dem imellom.

Martinsson nevner også det sterke vennskapet som eksisterte mellom Strindberg og Alexis Machuron. Etter at Strindberg forsvant med Ørnen holdt Machuron kontakten med Anna Charlier frem til sin tidlige og tragiske død i 1901. Han var ett år eldre enn Nils og levde altså bare fire år lengre enn sin svenske venn.

Jeg liker godt tonen Martinsson har, den er saklig, nøktern og medfølende. Når man er interessert i Andrée-ekspedisjonen kommer man ikke utenom å lese bøkene Per Olof Sundman har skrevet og der stusser man før eller siden over den ganske aggressive og nedlatende tonen som brukes om Andrée. Martinsson er selvsagt ikke blind for at Andrée er ansvarlig for to unge menns livs altfor tidlige slutt men der Sundman fordømmer nøyer Martinsson seg med å søke forståelse. NB:Jeg sier ikke at Sundman ikke har et poeng, men til tider går han langt, særlig i sin geniale roman. Mer om dette siden.

Innkjøp av Andrée-litteratur

Jeg oppdaget her om dagen at mitt eksemplar av Sven Lundströms utmerkede bok "Vår position är ej synnerligen god- : Andréexpeditionen i svart och vitt" er forsvunnet sporløst. Ikke noe å gjøre med det. I alle fall ikke annet enn at man måtte ta seg en tur på antikvariat.net og bestille den. Den kommer snart i posten og jeg kommer til å skrive om den her. Har ikke lest den på flere år så jeg gleder meg. Mer om boken her.

Gamle polfarere som ikke lyktes

Knut Frænkel

Lektor Nordskog bruker tiden mellom rettebunkene til å skrive mye på wikipedia.no. Opphengt som jeg er på 1800-tallet og store tragiske katastrofer har jeg vært opptatt av å skrive om Salomon August Andrée og hans feilslåtte, vanvittige forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1897. Derfor mitt forrige innlegg om Anna Charlier og Nils Strindberg og deres tragiske kjærlighet.
For å kort rekapitulere; Andrée fikk med seg Strindberg og Knut Frænkel i ballongen "Ørnen", de landet på isen og omkom etter å ha slept på tunge kjelker i tre måneder.
De tre mennenes jordiske levninger ble funnet i 1930, bragt til Sverige, kremert og deretter gravlagt på Norra begravningsplatsen i Stockholm. Nuvel...

Det fantes imidlertid en fjerdemann i denne historien; en viss Vilhelm Swedenborg (noen steder omtalt som Vilhelm Svedenborg). Han var reservist under denne ekspedisjonen og skulle overta Strindbergs eller Frænkels plass hvis det skulle bli nødvendig. Heldigvis for ham ble det ikke noe av det. Swedenborg drog hjem til Sverige og gikk gradene som offiser samtidig som han ble en av Sveriges mest kjente aeronauter. Han utførte blant annet flere oppstigninger sammen med Knut Frænkels bror, Hans Christian Andersen Frænkel. Hvis det navnet høres kjent ut så er ikke det så rart; han hadde nemlig selveste Hans Christian Andersen som gudfar...

Swedenborg var etterkommer av en av disse store gale tenkerne Europa har greid å fremstille av og til: Emanuel Swedenborg. Vilhelm var også svigersønn til en av Sveriges andre store sønner; Adolf Erik Nordenskiold, nordøstpassasjens betvinger. Begge disse fakta har nok medvirket til at Andrée ønsket å knytte ham til ekspedisjonen. Kjendiser sørger for publisitet, da som nå. Swedenborg var altså gift med Anna Nordenskiold; der har vi en viktig forbindelse. Noe som er minst like interessant er at han siden giftet seg med en kvinne som het Hedvig. Denne Hedvig er ingen ringere enn Hedvig Tamm, den kjente svenske journalisten og manusforfatterinnen. Swedenborg var forøvrig en pensjonert oberstløyntnant i 1930 da restene av hans kamerater kom hjem til Sverige. Han var en av dem som hilste begravelsesekvipasjen da den ankom Gøteborg. Det må ha vært et usedvanlig merkelig øyeblikk for ham...

For dem som er interessert i mer om denne historien kan jeg anbefale den merkelige collage-boken: Ingen fruktan, intet hopp av Per Olof Sundman; svært nedslående, svært detaljert og uhyre interessant samling av fakta og meninger om Andrées drøm om å være først på Nordpolen. Det at vi via denne historien kan knytte sammen Emanuel Swedenborg, Adolf Erik Nordenskiold, H. C Andersen og en av Sveriges mest kjente kvinnelige journalister er bare et av mange interessante faktum. Et annet, som jeg håper å komme til bake til, er at Nils Strindberg jo også har et interessant etternavn! Jada, han er i famile med August Strindberg; mannen med de gode onelinere om kvinner og deres ondskap og opphavsmann til Sveriges kanskje beste teaterstykke noensinne; Faderen. Synd han ikke lever i dag. Sammen med ham ville Nina Karin Monsen vært uslåelig! Mer om dette siden...

Gammel kjærlighet ruster ikke

Lektor Nordskog har lest mye rart i julen, men har også rukket å høre mye rart. I dag har jeg hørt om igjen en podcast fra Sveriges Radio om Nils Strindberg. Denne begavede fysikeren, fiolinisten og amatørfotografen som omkom bare 25 år gammel på Andrées ballongferd mot nordpolen i 1897.

Nils Strindberg, Salomon August Andrée og Knut Frænkel måtte nødlande på 82 breddegrad etter bare 65 timers luftseilas. Etter dette måtte de slepe sine altfor tunge kjelker mot tryggheten i syd.
I oktober hadde de nådd Kvitøya, der de døde kort tid etterpå. Hva de døde av? Nedkjøling, trikiner, kullosforgiftning; teoriene er mange.

Historien er fascinerende i seg selv; slitet i isen og til slutt den ensomme døden oppe på Kvitøya overgår det meste av menneskelig fantasi, men de menneskelige omkostningene blir enda mer iøynefallende når en tenker på de etterlatte. Det er særlig en person som peker seg ut: Nils Strindbergs forlovede Anna Charlier. Hun ventet fortvilet på sin Nils i mange år. Til slutt emigrerte hun og jobbet som husholderske før hun giftet seg med Gilbert Hawtrey. Etter 33 år ble Nils og de andre funnet av et norsk skip og i 1930 ble deres etterlevninger endelig kremert og gravlagt i det som var den største fremvisningen av heraldisk sorg før Palme-drapet.

Anna levde helt til til 1949. Da hun døde sørget mannen hennes for at hennes siste ønske ble oppfylt; hjertet hennes ble kremert og asken begravet ved Nils Strindbergs grav...

Tyrone Martinsson ble intervjuet på podcasten jeg hørte (den ligger her: (bare trykk på mediespillerboksen)
og sendedatoen var 25.12.06) og boken han har skrevet om Nils finner man her. Anbefales sterkt! Lektor Nordskog fikk boken til jul (riktignok av seg selv...) og har storkost seg.