Etter at Andrée-mennene ble funnet i 1930 ble "Med Ørnen mot Polen" gitt ut. Boken er en gjennomgang av ekspedisjonens skjebne og var et ordentlig helteskrift. Den inneholdt ekspedisjonens dagbøker, brev, fotografier og kommentarer fra avdøde og levende personligheter vedrørende Andrée og hans to kamerater. I parantes bemerket; den norske utgaven er et must; den inneholder flere av Strindbergs brev til Anna enn det den svenske gjør. Hvorfor? Aner ikke og heller ikke Per Olof Sundman klarte å finne ut hva årsaken var.
I 1967-68 ønsket Bonniers forlag å lage en nyutgivelse og kontaktet Per Olof Sundman for å be ham ta seg av redigeringen. Sundman hadde nettopp smadret myten om Andrée i sin roman "Ingeniør Andrées luftferd" og skjønte snart at en nyutgivelse av "Mer Ørnen mot Polen" var uaktuell, det som trengtes var et helt nytt verk. Romanen hans hadde hatt en saklig tittel, fagboken han nå skulle redigere fikk det poetiske navnet "Ingen fruktan, intet hopp. Ett collage kring S.A. Andrée, hans följeslagare och hans polarexpedition". "Ingen fruktan, intet hopp" er hentet fra et intervju med Andrée i Spitsbergen Gazette kort tid før ekspedisjonen lettet;
"Ja, ett gammalt ordspråk säger att det går
aldrig så illa som man fruktar och aldrig
så bra som man hoppas. Och till det håller
jag mig. Jag hyser ingen fruktan och intet hopp."
Dette var Andrées motto altså. Det viste seg jo at det av og til går verre enn man håper...
Jeg har nå hatt tid til å fordype meg i boken på nytt og blir slått av hvor voldsomt inntrykk den gjør. Sundman har altså laget en collage av tekster, denne collagen dekker nær sagt alle tenkelige fasetter av ekspedisjonen og dens samtid. Her er meterologiske journaler, dagbøker, bilder, minneskrift, festskrift, telegrammer, brev og biografier blandet til en vev av informasjon som til tider viker nesten overveldende. Det hele bindes sammen av Sundmans korte og til tider syrlige kommentarer til de ulike tekstene.
Sundman har liten respekt for Andrée og av og til blir dette nesten for tydelig. Kanskje desto mer inntrykk gir det når han faktisk gir et kompliment til mannen. Som Sundman skriver; Andrée var i dårlig fysisk form og det er intet mindre enn imponerende at han klarte en tre måneders sledeferd over arktisk is med en last på over hundre kilo før han brøt sammen på Kvitøya. Ellers lar aldri Sundman en anledning til å gi Andrée et stikk gå fra seg. Når han spekulerer i hva som ville skjedd om Andrée aldri hadde dratt på ekspedisjonen kommer han frem til at han i løpet av kort tid ville gjort seg helt umulig som sjef for patentbyrån (en stilling han garantert ville arvet etter Hugo Hamilton, hans sjef) og deretter blitt "deportert" til Jönkjöping og der blitt landshøvding. Som Sundman skriver:"Jeg tror han ville ha blitt en utmerket landshøvding".
Jeg kjøpte boken på antikvariat og den er ikke kommet i nytrykk. Imidlertid er ikke det noe problem for den ligger på internett i fulltekstversjon. For de som er interessert i ekspedisjonen er den et must og den finnes her, på literaturbanken.se.
Hva er poenget med denne bloggen?
En blogg om Salomon August Andrée og hans forsøk på å nå Nordpolen med ballongen "Ørnen" i 1897. Med ham var Nils Strindberg og Knut Frænkel.
Etter bare 65 timers luftseilas ble de tvunget til å lande på drivisen. Så begynte en tre måneders dødsmarsj over isen som til slutt endte med at de tre døde på Kvitøya i oktober.
Etter bare 65 timers luftseilas ble de tvunget til å lande på drivisen. Så begynte en tre måneders dødsmarsj over isen som til slutt endte med at de tre døde på Kvitøya i oktober.
Viser innlegg med etiketten ingeniør andrées luftferd. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ingeniør andrées luftferd. Vis alle innlegg
torsdag 10. mai 2012
onsdag 9. februar 2011
Roman med tilknyting til Andrée-mennene
Før jul satt jeg og surfet, jeg gjør ofte det, da jeg kom over en side om scifi-litteratur. Det er et emne som opptar meg intenst så jeg ble sittende og lese om diverse utgivelser. Tilfeldigvis falt mine øyne på et bokomslag med en ballong på. Denne ballongen var svært lik Ørnen og derfor klikket jeg på bildet. Stor var min forundring da jeg oppdaget at det var en fantasyroman der Andrée-eksepedisjonen spilte en viktig rolle! Så ringte telefonen, jeg måtte ta den, ble distrahert og vips; siden var glemt! Noen dager senere kom jeg til å tenke på mitt funn, men det var helt umulig å lokalisere det, særlig fordi loggen på nettleseren min var slettet, forstå det den som kan. Slik har det blitt, tagger jeg ikke det jeg finner i delicious så finner jeg det ikke igjen. Det eneste jeg kunne huske var omslaget. Irriterende som bare pokker.
Vel, i dag gikk jeg på måfå inn i Ark Bokhandel på St.Hanshaugen. Jeg gjorde det jeg ofte gjør; gikk på måfå rundt og siklet på bøker jeg ønsker meg. Og hva lyser plutselig mot meg? Omslaget jeg hadde bitt meg merke i før jul! Det strålte mot meg og forkynte at boken het "Strindbergs Stjerne" og var skrevet av Jan Wallentin. 45 sekunder senere var boken kjøpt og jeg var på vei hjem for å fordype meg i verket.
Jeg er nå i gang og har lest de første 50 sidene. Ikke antydning til noe Andrée, Strindberg, Frænkel eller Anna Charlier så langt, men starten er noe av det nifseste jeg har lest på mange år, så jeg fortsetter ufortrødent. Når jeg er ferdig med den skal jeg skrive en anmeldelse her på bloggen.
søndag 2. januar 2011
Gammel kjærlighet ruster ikke
Lektor Nordskog har lest mye rart i julen, men har også rukket å høre mye rart. I dag har jeg hørt om igjen en podcast fra Sveriges Radio om Nils Strindberg. Denne begavede fysikeren, fiolinisten og amatørfotografen som omkom bare 25 år gammel på Andrées ballongferd mot nordpolen i 1897.
Nils Strindberg, Salomon August Andrée og Knut Frænkel måtte nødlande på 82 breddegrad etter bare 65 timers luftseilas. Etter dette måtte de slepe sine altfor tunge kjelker mot tryggheten i syd.
I oktober hadde de nådd Kvitøya, der de døde kort tid etterpå. Hva de døde av? Nedkjøling, trikiner, kullosforgiftning; teoriene er mange.
Historien er fascinerende i seg selv; slitet i isen og til slutt den ensomme døden oppe på Kvitøya overgår det meste av menneskelig fantasi, men de menneskelige omkostningene blir enda mer iøynefallende når en tenker på de etterlatte. Det er særlig en person som peker seg ut: Nils Strindbergs forlovede Anna Charlier. Hun ventet fortvilet på sin Nils i mange år. Til slutt emigrerte hun og jobbet som husholderske før hun giftet seg med Gilbert Hawtrey. Etter 33 år ble Nils og de andre funnet av et norsk skip og i 1930 ble deres etterlevninger endelig kremert og gravlagt i det som var den største fremvisningen av heraldisk sorg før Palme-drapet.
Anna levde helt til til 1949. Da hun døde sørget mannen hennes for at hennes siste ønske ble oppfylt; hjertet hennes ble kremert og asken begravet ved Nils Strindbergs grav...
Tyrone Martinsson ble intervjuet på podcasten jeg hørte (den ligger her: (bare trykk på mediespillerboksen)
og sendedatoen var 25.12.06) og boken han har skrevet om Nils finner man her. Anbefales sterkt! Lektor Nordskog fikk boken til jul (riktignok av seg selv...) og har storkost seg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
