Mer om Wallentins roman

Jeg har nå lest ferdig Wallentins roman "Strindbergs stjerne" som jeg skrev om i forrige innlegg. Det var jaggu en skuffelse av dimensjoner, særlig fordi starten var så uhyre god, skremmende og klaustrofobisk. Boken er det man ville kalle en gammeldags røverroman i min barndom men som i dag kalles "fantasy" av en eller annen grunn.

Vel, historien og plottet er det villeste jeg har vært borti siden jeg så 30 sekunder av amatørteaterstykket "Nazismurfene drar til Hønefoss" for rundt tyve år siden. Det er så søkt, det er så merkelig og det er så dumt det hele at jeg knapt kan fatte at jeg greidde å lese boken ferdig. Hovedpersonen spiser hele tiden ulike medikamenter, har fotografisk minne, er irriterende deprimert ("å som verdens smerte ligger på mine skuldre, la meg få i meg litt mer zupreksa") og lirer hele tiden av seg setninger på jiddisch. Han slår seg sammen med en 120 år gammel kvinnelig advokat og sammen leter de etter en merkelig energitunnel som åpner seg med jevne mellomrom i Arktis.

Dette er sjukt nok, men når det i tillegg blandes inn to hemmelige selskaper som dreper for fote for å finne den samme tunnelen og SS på toppen av det hele skal inn her, så blir det så idiotisk at man får lyst til reise til Stockholm, finne forfatteren og filleriste ham mens man skriker:"Jeg skjønner at du har lest mange bøker og kan mye rart, men må du skrive om det?!"

Å ja, det var sant, romanen er jo angivelig knyttet til Andrée-ekspedisjonen. Det er jo ingenting bedre enn når en skjønnlitterær forfatter klarer å behandle historiske hendelser med omtanke, ny synsvinkel og med spennende nye virkemidler slik at man klarer å knytte fortiden til vår tid så vi forstår mer av oss selv ved å forstå våre forfedre. Jeg gleder meg til å lese en slik roman; denne var i alle fall ikke slik.
Tilknytning til Andrée-mennene i "Strindbergs stjerne":NULL.